Kongsvannskog på 50-tallet. Det sies at denne plassen er bostedet til "Kjærringa med staven".
Historikk
I løpet av de siste 200 år ble de fleste plassene etablert og i løpet av de siste 50 år sluttet de fleste med husdyr og plassene ble fraflyttet. Noen av plassene har utvilsomt hatt bosetting på et mye tidligere tidspunkt, men det estetiske uttrykket som vi ønsker å bevare, er det som har blitt skapt i løpet av de siste 200 årene. Det var driverne (hestekjørere) som bodde på de forskjellige plassene inne i Nordmarka og de hadde husdyr som en attåtnæring til kjøring av tømmer for skogeier.
Den første og vesentligste endringen i kulturlandskapet skjedde i forbindelse med reduksjonen av ansatte i skogen, spesielt blant driverne. Da traktoren kom, ble antall hester og drivere kraftig redusert. Dette var i perioden fra etter krigen til begynnelsen av 60-årene. Store arealer rundt de forskjellige plassene ble ikke lenger ”nyttet”. For å sikre råstofftilgangen til norsk trebearbeidende industri i fremtiden, ble det som et ledd i god norsk landbrukspolitikk foretatt et valg om å tilplante disse arealene med gran.
Den andre endringen kom mer suksessivt og er knyttet til beiting i utmark. Det er mange bønder på Hadeland som har beiteretter i Nordmarka og disse har over en lengre periode blitt stadig mindre benyttet. Dette har sammenheng med færre aktive bønder og færre bruk med dyr. Løvenskiold-Vækerø var i en periode landets største sauebruk, inntil virksomheten ble lagt ned på begynnelsen av 80-tallet. Dette har påvirket og påvirker med en akselererende fart også kulturlandskapet rundt de forskjellige plassene.
Liggeren på 50-tallet
Omfang
På 1920-tallet var det 37 markaplasser. I tillegg var det 40 forpaktningsbruk(gårdsbruk som drives og vedlikeholdes av andre enn eier) i Sørkedalen, 50 i Maridalen, 15 i Hakedalen og 10 i Asker/Bærum. Mange av disse brukene ble kjøpt av driverne så sent som på 50-tallet.
Det var en anselig mengde med hus på disse brukene. Alle hadde stue, fjøs, stall og låve. De fleste hadde i tillegg vedskjul og sommerfjøs. Mange hadde også melkebod og bryggerhus. Stabbur var det på åtte av plassene. På noen av plassene var det også hus knyttet til diverse viktige gjøremål - som smie, kvern og båthus. På de gamle finneplassene hadde de gjerne badstue.
Innmarka knyttet til de forskjellige plassene var av svært varierende størrelse og kvalitet. I snitt var arealet på noe rundt 90 dekar. Den minste var Fortjernsbråten med kun 24 dekar mens Mago hadde rundt 270 dekar.
I dag er det igjen om lag 27 markaplasser med til sammen 95 hus, samt en plass mellom 500 og 700 dekar hvor vi ønsker å drive en aktiv forvaltning. Se eget kart.
Les mer om: