Utsnitt av et situasjonskart fra 1760 over Christian Anchers og Jens Hiorts skoger. Dette kartet viser området " NORDMARKEN KALDET, beliggende i Aggers herred, paa Ringerike og Hadeland ". Det er det eldste kjente Nordmarkskartet.
Faste eiendomsgrenser eksisterte ikke for de første menneskene som bosatte seg i Norge. De betraktet skogen som sin, drev jakt og fiske og hentet tre og virke der.
For minst 1500 år siden oppsto allmenningene. De ble allerede i Harald Hårfagres tid lagt under Kronen (kongen), men bygdefolket beholdt bruksrettighetene. Da kristendommen kom til Norge, forærte kongene mange av sine eiendommer til Kirken. Ved reformasjonen mistet Kirken disse eiendommene, og kongen eide igjen de fleste skogeiendommene rundt Oslo.
På grunn av mangel på penger til krigføring, tok kongene Christian IV og Fredrik III på1600-tallet opp lån fra flere embetsmenn, adelsmenn og kjøpmenn. To av disse var Johan Garmann og Morten Lauritzen. Det ble gitt pant i store skogeiendommer rundt Oslo, og da kongen ikke kunne innfri lånene, var han tvunget til å overdra eiendomsretten til långiverne. Slik oppsto to store private eiendommer nord for Christiania i 1649. Garmann grunnla Nordmarksgodset, som omfattet det meste av Akerselvens nedslagsområde. Lauritzen grunnla Sørkedalsgodset, som omfattet det meste av Lysakerelvas nedslagsdistrikt.
Etter Garmanns og Lauritzens død ble eiendommene spredt på flere hender. I 1772 kjøpte Peder Anker (les mer om Peder Anker). Bogstad for 90.000 riksdaler, og satte seg som mål å samle de opprinnelige eiendommene. Han fullførte ideen da han i 1804 overtok de resterende eiendommene, slik at han satt som eier av så vel Sørkedalsgodset som Nordmarksgodset.
Anker var en industriherre med usedvanlig mange jern i ilden. I tillegg til driften av sine egne eiendommer, bidro han blant annet sterkt til utviklingen av veinettet i Norge. Dessuten ble Peder Anker den første president i Riksforsamlingen på Eidsvoll og den første norske statsminister i Stockholm. Peder Ankers datter, Karen, giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg (les mer om Herman Wedel Jarlsberg), som også deltok på Eidsvoll, og som senere ble finansminister og ledet regjeringsarbeidet i Oslo.
Peder Anker hadde tatt opp store lån for å kunne kjøpe Bogstad og Bærums Verk. Hans egne skoger kunne ikke skaffe tilstrekkelig tømmer til å utnytte kapasiteten ved sagbrukene, så Anker kjøpte store skogstrekninger i Valdres og Nordre Land for å utnytte sagbrukene mer effektivt. Gjelden kom imidlertid til å tynge familien gjennom flere tiår, og situasjonen ble kritisk da produksjonen sank under og etter krigen mot England. Da Peder Anker døde i 1808 overtok svigersønnen Herman Wedel Jarlsberg hans eiendommer. Det var nødvendig med drastiske nedskjæringer, og Nordmarka ble flere ganger pantsatt til Norges Bank. Situasjonen ble så alvorlig at baron Harald Wedel Jarlsberg, grev Wedel Jarlsbergs mellomste sønn som overtok Nordmarksgodset ved grevens død i 1840, gjorde flere forsøk på å selge Nordmarka. Forsøkene strandet imidlertid, og dette var siste gang spørsmålet om salg av Nordmarka kom opp.
Carl Otto Løvenskiold (les mer om Carl Otto Løvenskiold) var sønn av Otto Joachim Løvenskiold og Caroline Wedel Jarlsberg. Hans mor døde på grunn av komplikasjoner etter fødselen, og Carl Otto tilbrakte mye av barndommen på Bogstad. Der ble han kjent med Harald Wedel Jarlsbergs tre døtre. Han giftet seg senere med en av dem, Elise. Carl Otto Løvenskiold ble statsminister i Stockholm, og var med på innføringen av parlamentarismen i Norge i årene rundt 1884. Da Harald Wedel Jarlsberg døde i 1897, overtok Carl Otto Løvenskiold Nordmarksgodset og Løvenskiold-Vækerø. Dagens Carl Otto Løvenskiold er hans tippoldebarn.