Peder Anker var den første eieren som bodde fast på Bogstad. Han flyttet dit like etter at han hadde kjøpt godset i 1772. Anker fullførte samlingen av Bogstad, Nordmarksgodset, Bærums Verk og Hakedals Verk. Portrettet er tegnet av svensken Oluf Sødermark.
Blant kjøpmennene som kom til Christiania på slutten av 1600-tallet, var den 22 år gamle Erich Ancher. Erich Ancher fikk 12 barn, blant dem sogneprest Bernt Ancher.
Bernt Ancher hadde to sønner. Den yngste, Christian Ancher ble en av de største kjøpmennene i Christiania. Han bygget den praktfulle boligen, Paleet, ved Bjørvika i Oslo, hvor hans fire barn, Iver, Bernt, Peder og Jess Ancher vokste opp.
Den ene av Christian Anchers sønner, Peder, ble sin tids store gründer og imperiebygger.
Peder Anker kjøpte i 1772 Bogstad av Mathia Leuch for 90 000 riksdaler. Hun var da blitt enke etter Morten Leuch d.y. Det året Peder Anker kjøpte Bogstad hadde han giftet seg med Anna Elisabeth Cold, som var pleiedatter av Morten og Mathia Leuch.
1792 overtok han Bærums Verk og dets eiendommer 167.000 riksdaler. Her var det tale om et strategisk oppkjøp for uten Bogstads skoger kunne ikke Bærums Verk ha fortsatt driften i mange år. Prisen Anker betalte forteller hvor viktig han betraktet saken.
Kjøpmann Jens Hiorth og justrisråd Christian Ancher hadde kjøpt hver sin halvdel av Nordmarksgodset i 1737 og familiene Hiort og Ancher eide godset frem til 1804 da Peder Anker overtok Hiorts andel av Nordmarksgodset, Brekke gård og Kjelsås sag. Dermed satt Peder Anker som eneeier av så vel Bogstad (Sørkedalsgodset) som Nordmarksgodset.
Peder Ankers bror, Bernt, kjøpte Hakedals Verk med skogene i de østre delene av Nordmarka for
34 000 riksdaler i 1798. Skogene strakte seg fra Hakadal vestover mot Nordmarksgodset og nordover til Lunner. Store deler av hadelandsalmenningen tilhørte også Hakedals Verk. Etter Bernt Ankers død ble verket drevet av det ankerske fideikommiss. Da fideikomisset gikk konkurs, etter den økonomiske krisen i kjølvannet av napoleonskrigen og brannen på de ankerske bordtomtene i mai 1819, kjøpte Peder Anker også Hakedals Verk i 1820.
Peder Ankers samling av Nordmarka, Sørkedalen og Hakedal har trolig bevart marka som et stort og ubebygget friluftsområde helt frem til i dag.
Stor innsats på mange felter
Aldri hadde Norge hatt en industriherre med så mange jern i ilden som Peder Anker. Anker mente at bedre kommunikasjoner var en forutsetning for utviklingen av norsk næringsliv. Hans store innsats i veibyggingen ga betydelige resultater. Han hadde ved selvsyn sett virkningene av Ofsen (storflommen i Gudbrandsdalen og Østerdalen i 1789) som tok 63 menneskeliv, drepte mer enn tusen husdyr og ødela over tusen gårder. Det samme året som vannmassene veltet nedover dalene ble Anker generalveiintendant i Akershus, med overoppsyn med alle norske veier. Han tok aldri i mot lønn for vervet, men foreslo i stedet å ansette to veimestere. De ville ha større muligheter til å reise rundt og inspisere veienes tilstand enn han selv hadde.
Det var et stort løft å få veinettet i bedre stand, og utkommanderte soldater ble satt inn i arbeidet. Anker må tilskrives en stor del av æren for utbyggingen av hovedveien gjennom Gudbrandsdalen, veien over Valdres til Vestlandet og den smålenske hovedveien til Svinesund. Omkring 1850 var den blitt Norges mest trafikkerte vei. Anker startet arbeidet med den bergenske hovedveien gjennom sine egne skoger og Krokskogen.
Ankerveien og Greveveien
Peder Anker sørget også for å bedre transporten innenfor sitt eget område. Han anla den rette og gode transportveien mellom Vækerø og Bogstad, den som i dag heter Vækerøveien.
Anker anla også Ankerveien. Den 20 kilometer lange veien gikk på tvers av all annen ferdsel og bandt sammen Ringerike og Bærums Verk med Fossum ved Bogstadvannet og Brekke i Maridalen.
Da Anker døde i 1824 gjensto veien videre fra Maridalen til Hakedals Verk. Ankers svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, fullførte den siste etappen, som etter ham fikk navnet Greveveien. I de første årene ble Greveveien hovedsakelig brukt til transport av malm og jern, men da jernverkene ble nedlagt overtok plankekjørerne. De kjørte trelast fra Hakadal til Vækerø. Mot slutten av 1800-tallet stilnet trafikken, men Greveveien er fremdeles i bruk som del av Løvenskiold-Vækerøs nett av skogsbilveier.
Også innenfor sin egen bedrift var Peder Anker en pionér. Han innførte akkordarbeid ved Bærums Verk for å effektivisere driften og startet produksjon av byggesten av slagget fra masovnene. Han fikk også tid til å være forlikskommissær i Asker sogn (Bærum tilhørte dette sognet).
Prøvelsenes år
Peder Anker fikk tre sønner og en datter. Alle sønnene døde i ung alder og datteren, Karen, ble dermed arving til Norges største formue. Det gjaldt å finne et passende parti for henne. Selv om Peder Anker og grev Frederik Wedel Jarlsberg ikke var på talefot, falt til alt hell Karen Anker og grevens sønn Herman Wedel Jarlsberg for hverandre. De giftet seg i 1807. Bare noen måneder etter deres bryllup brøt krigen mot England ut. Den satte også det ankerske riket på de hardeste prøver. Peder Anker, og senere grev Wedel, klarte seg med nød og neppe gjennom krisen.
Peder Anker hadde tatt opp betydelige lån for å finansiere sine kjøp av Bogstad og Bærums Verk. Situasjonen ble kritisk da produksjonen sank under og etter krigen. I 1813 utgjorde gjelden vel 100 000 daler. Bærums Verk ble taksert til 88 800 riksbankdalers sølvverdi, lavere enn taksten i 1778 da oppskrivingen av Ankers verdier startet. Taksten var likevel for høy i forhold til inntektene av produksjonen på verket.
Norge gjennomgikk dyptgripende forandringer i Peder Ankers levetid, fra 1749 til 1824. Landet var i løpet av disse årene løst fra et totalt avhengighetsforhold til Danmark og bundet sammen med Sverige i en løs union. Den nye tiden hadde gitt plass for dyktige industrieiere.
18. november 1814 ble Peder Anker utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Statsministerposten i Stockholm økte utgiftene ytterligere, fordi Anker ønsket å representere landet på en måte som viste at Norge langt fra var en fattig utpost i Europa, men et land hvor menneskene hadde eleganse og europeiske manerer.
De fleste som på avstand har fulgt Leucher, Ankere, Wedel Jarlsbergere og Løvenskioldere og deres virksomhet kan ha trodd at slike familier lever hevet over hverdagens trivielle problemer. Men de fleste vet ikke hvilke kraftige tak stormene tar i store trær. Det var ingen selvfølge at Peder Anker i 1820-årene overlevde den største krisen i norsk næringsliv noensinne. Napoleonskrigene og kriseårene som fulgte rev bort alt som var bygd opp i Norge i løpet av 1700-tallet. Det ene handelshuset og den ene industrigodseieren etter den andre ble tvunget til å gi opp.
Noen få klarte som Peder Anker, svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg og sønnesønnen baron Harald Wedel Jarlsberg å berge seg gjennom brottene og inn på trygg grunn. I siste øyeblikk snudde konjunkturene i Europa, og Nordmarksgodset kom i havn, mørbanket, men helskinnet.
Peder Ankers selvbiografi
I forbindelse med at Peder Anker i 1812 skulle motta storkorset av Dannebrogordenen skrev han på oppfordring av kansler i ordenskapitlet, grev J.G. Moltke, en kort selvbiografi. Her følger et utdrag av Ankers omtale av seg selv:
Jeg er født i Christiania den 8de December 1749. Mit Døbenavn er Peder. Min Fader var Justitsraad Christian Ancher, min moder Karen, født Elieson, begge særdeles agtværdige Mennesker, hvis Minde ikke let glemmes i denne Egn.
Aar 1772 kjøbte jeg Bogstad med underliggende Eiendomme, som ligger en Miil fra Christania, flyttede strax, givtede meg med Frøken Anne Elizabeth Cold, Datter av Justitiariustat Raad Cold. Med denne min Kone havde jeg 4 Børn, tre sønner og en datter, Karen Christiane Andrea, nu gift med Herman Grev Wedell Jarlsberg.
I 1778 blev mine tvende Brødre og jeg optagne i den danske Adelstand. I 1788 blev jeg udnævnt til Generalkrigs Commissaire ved Armeen. I 1789 til General Vey Intendant i Aggershuus Stift. Den mig tilstaaede Gage af 1000 Rdr. frabad jeg mig, da jeg frygtede for ikke fuldkommen at kunne opfylde mine Pligter formedelst mine private Forretninger.
1791 kjøbte jeg Bærum Jernværk.
Hva jeg har udrettet som Embedsmann for Veyvæsenet i de 24 Aar jeg har bestyret det, og som privat Mand paa mine Værker og de øvrige Eiendomme - vil jeg lade Efterkommerne fortælle. Jeg holder ikke af Biografier om levende Mænd.
Bogstad ved Christiania, den 2 den Marts 1812
allerærbødigst Peder Anker.
(Kilde: Løvenskiold-Vækerø "En famliebedrift gjennom 355 år - av Gunnar Jerman)