Grev Herman Wedel Jarlsberg ble eier av Nordmarksgodset gjennom sitt ekteskap med Peder Ankers eneste datter Karen. Ved giftermålet ble det bestemt at Bærums Verk og Bogstads skoger aldri skulle skilles, for å sikre jernverket tilstrekkelig trekull.
Herman Wedel Jarlsberg hadde det ikke lett da han overtok Peder Ankers eiendommer i 1824. Greveparet gikk til drastiske nedskjæringer. Det trengtes for godset var omfattende, med eiendommer i Østfold, Oppland, Akershus og Buskerud, tre jernverk, sagbruk, veianlegg og kjerraten i Åsa. Dessuten eide greven flere hundre gårder, husmannsplasser og arbeiderboliger, med andre ord en virksomhet som slukte penger i trange tider.
Det nøkterne livet lot ikke til å sjenere greven. Han var vant til å stå på, og hadde en veldig arbeidskraft. Han var dessuten en hardhaus. Det forteller hans strabasiøse seiltur til Bergen i 1819 med sine åtte og ti år gamle sønner. Utenfor Lista krysset han i stormen, men det var aldri snakk om å søke havn. Det var heller ikke hans mot og standhaftighet det ble stilt spørsmål om ved ankomsten til Bergen den gang. Nationalbladet var mer opptatt av hvordan greven, som til og med var norsk finansminister, ankom Vestlandets hovedstad. ”Vil det ikke være meget bedre om vores Finants-Statsraad ankom uden at i all Tarvelighed krybe ud af Ruffet paa sin lille Dæksbaad”, skrev avisen.
Bogstad sentralt i norsk politikk
Bogstad ble fra 1814 senteret i norsk politikk. Kronprins Karl Johan valgte grev Wedel Jarlsberg som sin rådgiver, og spurte under et besøk på Bogstad om greven kunne påta seg oppgaven som finansminister og leder av regjeringsarbeidet i Christiania.
Landet var nærmest konkurs og Norges Bank kunne ikke utstede nye penger før de gamle sedlene var inndratt og brent. Den nye finansministeren satte derfor i gang med å brenne de sedlene Christian Frederik hadde trykket for å betale frigjøringssommeren 1814. Den økonomiske situasjonen i Norge ble stadig verre. Den eneste redningen var et statslån. Problemet var at ingen våget å låne Norge penger. Først i 1820 lyktes det å få innvilget et lån. Det ble gitt mot sikkerhet i Ankers og grev Wedels eiendommer, men vilkårene var så harde at lånet på folkemunne bare het ”tyvlånet”.
Kronprinsen og grev Herman Wedel Jarlsberg kom ofte i et svært anstrengt forhold til hverandre. Når de kom på kollisjonskurs formidlet Peder Anker sin svigersønns synspunkter med all den diplomatiske kløkt som trengtes.
Grev Wedel Jarlsberg fungerte som finansminister til 1822. Han fikk mange motstandere og ble blant annet stilt for riksrett i 1921-22. Dommen lød på full frifinnelse. Saken gjaldt organiseringen av arbeidet med å skaffe utenlandsk valuta ved å opprette et vekselkontor i Finansdepartementet og ved å eksportere statens forråd av tiendekobber, kobolt og arsenikk fra Blaafarveverket i Modum gjennom det hollandske handelshuset Weddick & Wendel (Blaafarveverket var statsbedrift frem til 1822). Handelshuset gikk fallitt i 1816 og den norske stat sto igjen med meget usikre fordringer i boet. Nye tap oppsto da det engelske firmaet Tottie & Compton, som Finansdepartementet også hadde forbindelse med, gikk fallitt vinteren 1819.
Etter sin avgang fra regjeringen ble Herman Wedel Jarlsberg flere ganger valgt inn på Stortinget, og var stortingspresident i 1824 og 1830. Han vant stor respekt, fordi han alltid hevdet norske interesser og selvstendighet i unionen med Sverige. Han var likevel meget lojal mot regjeringen. Så langt strakk hans lojalitet til styresmaktene seg at han stemte mot å sette ned eksporttollen på trelast, til tross for at tollen skadet hans personlige interesser. I 1836 ble han den første norske stattholder, en stilling han beholdt til sin død fire år senere.
Det store arveoppgjøret
Karen og Herman Wedel Jarlsberg fikk tre sønner og to døtre. Den eldste datteren døde ni år gammel, den yngste, komtesse Caroline, giftet seg med Otto Joachim Løvenskiold og fikk to sønner, Herman Severin og Carl Otto.
Grevens formue delt på hans tre sønner, Peder, Harald og Herman.
Den eldste, Peder, fikk grevskapet Jarlsberg med det tradisjonsrike slottet, Norges største jordbrukseiendom med vel 3000 mål dyrket mark og 2000 dekar skog.
Den yngste, Herman, fikk praktfulle Bogstad med 1400 dekar dyrket jord og 8000 dekar skog.
Den mellomste, Harald, fikk Nordmarksgodset med 500 000 dekar skog, tre jernverk, noe dyrket mark, leilendingsgårder, møller og teglverk. Harald, som på folkemunne bare het ”baronen”, hadde alt i 1830 overtatt mye av ansvaret for driften. Den formelle overdragelsen medførte derfor ikke store forandringer. Harald var født i november 1811. Han fikk et navn som aldri var brukt i slekten. Det vakte derfor protester i familiekretsen. Greveparets første sønn var oppkalt etter morfaren, og man mente den neste burde kalles Frederik etter farfaren. Men Herman Wedel Jarlsberg brøt med tradisjonene og hentet et navn langt tilbake i historien, til kongen som samlet Norge til et rike. Slik oppsto det nå så tradisjonsrike navnet Harald i slekten. Harald Løvenskiold kom å mange måter til å skape det Nordmarka vi i dag kjenner.
(Kilde: Løvenskiold-Vækerø "En famliebedrift gjennom 355 år - av Gunnar Jerman)